Det Danske filmtidsskriftet Ekko melder på sine nettsider at regissør George Miller er i gang med en ny Mad Max film.
Dette er virkelig gode nyheter. Årets Mad Max-film Fury Road var virkelig, unnskyld klisjeen, balsam for filmsjelen. Tom Hardy og Charlize Theron gjorde en glimrende jobb som Max og Furiosa.
Max sine traumer/skyldfølelse illustreres godt. Og som Max selv sier i voice-overen: " - In this wasteland I am the one who runs from both the living and the dead."
Hardy er forøvrig nå aktuell i en dobbeltrolle som gangster-tvillingene Cray.
Flott filmet
Fury Road er flott filmet, med fargesprakende effekter som fungerer utrolig godt, slik som storm- og skumrings-
sekvensene, spesielt i kontrast med den golde ødemarken.
Ødemarken som (hoved-)karakter
Ødemarken i seg selv er interessant. Ødemarken er såpass mye tilstede i Mad Max-filmene at den kan regnes som en egen karakter. Ødemarken er filmenes egentlige hovedperson, og fungerer også som eksistensgrunnlag og ramme for filmene.
Uten ødemarken, ingen Mad Max-filmer. Og således rammer ødemarken også inn handlingen(e) i den postapoka-
lyptiske settingen.
Gal, galere, Mad Max
I Fury Road har regissør Miller virkelig tatt den helt ut. De gale er galere, og det sier jo sitt. Galskap i Mad Max universet er så vanlig at det nærmest blir som normalt å regne etterhvert, men i Fury Road er det altså tatt til de store høyder. Gitaristen som spiller på grillen av en av bilene er et godt eksempel.
Selv i et så absurd filmunivers er det elementer av realisme, et sentralt stridstema er, ikke overraskende, kampen om vann. Dette er dessverre også sørgelig aktuelt i den virkelige verden.
Det er også plass til kjærlighet og selvofrelse uten at det blir påtrengende klisjefylt.
Jeg ser frem til at Mad Max sin verden fortsetter, gjerne med George Miller ved roret og Tom Hardy som Max.
Trailer
lørdag 31. oktober 2015
fredag 30. oktober 2015
James Bond
I dag har den nyeste James Bond filmen, Spectre, premiære. Bond-filmene er spekket med gode replikker og dialoger. Hva er den beste?
Dialogen mellom 007 og Goldfinger kommer i hvertfall høyt opp.
Bond er spendt fast og er i ferd med å bli drept av en laserstråle:
Bond: - Do you expect me to talk?
Goldfinger: - No, mr. Bond. I expect you to die!
Goldfinger-scenen
Spectre-trailer
Les også mine øvrige blogginnlegg om James Bond:
Hva er den beste James Bond vignetten?
Er James Bond kultur?
Dialogen mellom 007 og Goldfinger kommer i hvertfall høyt opp.
Bond er spendt fast og er i ferd med å bli drept av en laserstråle:
Bond: - Do you expect me to talk?
Goldfinger: - No, mr. Bond. I expect you to die!
Goldfinger-scenen
Spectre-trailer
Les også mine øvrige blogginnlegg om James Bond:
Hva er den beste James Bond vignetten?
Er James Bond kultur?
onsdag 28. oktober 2015
Tromsø i farger
I Tromsø maler vi ikke byen rød, eller blå som Sortland, vi "maler" den rosa!!
Bildet er tatt på WiTO-hjørnet i kveld. Følger resten av sentrum etter?
Bildet er tatt på WiTO-hjørnet i kveld. Følger resten av sentrum etter?
fredag 9. oktober 2015
Chef
Kulinarisk feelgood-film i Michelin-klassen.
Den ambisiøse kokken Carl Casper, spilt av Jon Favreau, mister jobben. En jobb han forøvrig er misfornøyd med. Han må gjenfinne seg selv, gleden til mat og kjærligheten til sin familie.
Mat og sjel
Filmen er en kulinarisk roadmovie gjennom USA og gjennom sjelen.
En av fjorårets beste feelgood-filmer. Et "kvalitetsmåltid" spekket
med stjerner i små og store roller. Og de leverer.
Twitter og musikk
Twitter spiller en rolle i filmen og flyten av meldingene er godt
visuellt illustruert.
Musikken jazzer opp stemningen i filmen, både for filmens
karakterer og for seerne. Dette forsterker feelgood følelsen
ytterligere.
Glimt i øyet og genre-tro
Jeg synes regisør Favreau balanserer filmen fint. Den har glimt i
øyet og morsomme vrier uten at det blir klisjefyllt. Samtidig er
den tro mot genren så vi vet jo hvordan det kommer til å gå,
bare ikke på hvilken måte. Veien blir til mens man går, eller
mens man lager mat og kjører gjennom USA som i denne
filmen.
Etter å ha sett filmen fikk jeg nesten lyst til å lage mat, enda
det er det kjedligste jeg vet. De av oss som liker film bedre enn
fisk får kose oss med Chef istedenfor. Bon appetitt.
Den ambisiøse kokken Carl Casper, spilt av Jon Favreau, mister jobben. En jobb han forøvrig er misfornøyd med. Han må gjenfinne seg selv, gleden til mat og kjærligheten til sin familie.
Mat og sjel
Filmen er en kulinarisk roadmovie gjennom USA og gjennom sjelen.
En av fjorårets beste feelgood-filmer. Et "kvalitetsmåltid" spekket
med stjerner i små og store roller. Og de leverer.
Twitter og musikk
Twitter spiller en rolle i filmen og flyten av meldingene er godt
visuellt illustruert.
Musikken jazzer opp stemningen i filmen, både for filmens
karakterer og for seerne. Dette forsterker feelgood følelsen
ytterligere.
Glimt i øyet og genre-tro
Jeg synes regisør Favreau balanserer filmen fint. Den har glimt i
øyet og morsomme vrier uten at det blir klisjefyllt. Samtidig er
den tro mot genren så vi vet jo hvordan det kommer til å gå,
bare ikke på hvilken måte. Veien blir til mens man går, eller
mens man lager mat og kjører gjennom USA som i denne
filmen.
Etter å ha sett filmen fikk jeg nesten lyst til å lage mat, enda
det er det kjedligste jeg vet. De av oss som liker film bedre enn
fisk får kose oss med Chef istedenfor. Bon appetitt.
torsdag 8. oktober 2015
Er James Bond kultur?
Det nærmer seg snart neste James Bond-film. I den forbindelse kan det være greit å reflektere over om James Bond er kultur.
En av funksjonene til kulturen er å gjenspeile og reflektere over tiden vi er i. I så måte er James Bond et utmerket speil. Noen vil nok avskrive Bond som et overfladisk action-fenomen.
Tilsynelatende så har de et poeng. Filmene er stort sett varia-
sjoner over det samme temaet: en ond skurk truer verden, og Bond er den eneste som kan redde den. I tillegg så har vi de faste elementene: teknologi, eksotiske kulisser, vakre damer og raske biler. Lite variasjon i plottet med andre ord. Publikum vet hva de får når de ser en James Bond film, men det er likevel noe mer.
Dronning Elisabeth og James Bond
Finansiell suksess
James Bond, Sherlock Holmes og Jules Verne
Speiler virkelige konflikter
Skurkene
I Bond-filmene har skurkene en sentral plass. Fra den Franken-
steinaktige Jaws til de langt mer realistiske mafiagruppene i de nyere Bond-filmene. Igjen en gjenspeiling avdagens samfunn, med mobile grenseoverskridende kriminelle.
En Bond for hvert samfunn
Måten skuespillerne spiller Bond på sier også noe om samfunnet.
På 70-80-tallet spilte Roger Moore den mest erkebritiske Bond. En Bond-versjon som reddet verden før lunsj og avslutter med en vittig one-liner. Pierce Brosnan spilte overgangsfiguren mellom den humoristiske Bond gestaltet av Moore, og etterfølgeren, den mer kyniske, realistiske Bond spilt av Daniel Craig. En Bond-versjon tilpasset dagens verden.
Arkitektur
I tillegg benytter Bond-filmene arkitektoniske elementer på flere nivåer. For å begynne med det symbolske, Bond-skurkene har ofte hovedkvarter som er til de grader ekstravagante. Hovedkvarterene
reflekterer makt og penger, men arkitekturen symboliserer også
skurkenes galskap. Det symbolske nivået kan kombineres med et funksjonelt nivå, og således fungerer arkitekturen både som skjulested, hovedkvarter og beskyttelse mot de ødeleggelser skurken har tenkte å iverksette. I The Spy Who Loved Me har Stromberg hovedkvarteret under vann. I Moonraker
er hovedkvarteret til Hugo Drax en romstasjon. Spektakulær arkitektur fungerer også godt på film. Åpningssekvensen i Casino Royal med moderne glass og betongbygg er flott visuelt, men også et narrativt element som plasserer handlingen i nåtid. En av scenene i Die Another Day foregår i et ispalass i ferd med å tine. Spektakulært, men også et forvarsel om skurkens
forgjengelighet og at hans onde imperium er i ferd med å rakne.
I A View to a Kill fungerer Golden Gate-broen som luftig kulisse. Dersom Golden Gate hadde blitt erstattet med en liten gangbru hadde effekten nok vært en helt annen.
Teksten er tidligere publisert i Nordlys.
En av funksjonene til kulturen er å gjenspeile og reflektere over tiden vi er i. I så måte er James Bond et utmerket speil. Noen vil nok avskrive Bond som et overfladisk action-fenomen.
Tilsynelatende så har de et poeng. Filmene er stort sett varia-
sjoner over det samme temaet: en ond skurk truer verden, og Bond er den eneste som kan redde den. I tillegg så har vi de faste elementene: teknologi, eksotiske kulisser, vakre damer og raske biler. Lite variasjon i plottet med andre ord. Publikum vet hva de får når de ser en James Bond film, men det er likevel noe mer.
Dronning Elisabeth og James Bond
Hvis noen tror at Bond-filmene kun har unge menn som målgruppe er det verdt å minne om OL i London. Her spilte James Bond en sentral rolle i åpningsseremonien, inkludert en film med dronning Elisabeth. OL benyttes gjerne til å presentere sentrale aspekt ved arrangørens kultur. Det faktum at James Bond presenterte England sier noe om hvor sentral James Bond har blitt kulturelt, både i England og i resten av verden.
Finansiell suksess
Også finansielt har James Bond hatt stor suksess. Den forrige
Bond-filmen spilte inn 586090727 dollar på verdensbasis, og de 14 bøkene som Ian Fleming skrev har solgt over 100 millioner eksemplarer.
Bond-filmen spilte inn 586090727 dollar på verdensbasis, og de 14 bøkene som Ian Fleming skrev har solgt over 100 millioner eksemplarer.
James Bond, Sherlock Holmes og Jules Verne
Litterært så har Bond mye til felles med Sherlock Holmes historiene og romanene til Jules Verne. Jorden rundt på 80 dager og En verdensomseiling under havet er to eksempler.
James Bond begynte da også som romanfigur og er i godt selskap med heltene til Verne og Conan Doyle. I tillegg kan Bond-filmene sees på som filmatiserte versjoner av reise-
litteraturen.
James Bond begynte da også som romanfigur og er i godt selskap med heltene til Verne og Conan Doyle. I tillegg kan Bond-filmene sees på som filmatiserte versjoner av reise-
litteraturen.
Speiler virkelige konflikter
Bond-filmene speiler ofte virkelige konflikter. Virkelige geografiske områder og konfliktsoner fungerer som bakgrunn for Bond-filmenes fiktive karakterer og historier. Fleming gjorde det samme med
romanene. Han blandet realistiske elementer, fra sin erfaring fra etterretningstjenesten, med det fiktive. Et eksempel på speiling
av virkelige konflikter er krisen i nord-sør Korea (Die Another Day). I Quantum of Solace er vanntilførsel i Bolivia et av temaene. Konflikter om vann er et høyst reelt tema. Slik sett belyser filmen også temaet sosial urettferdighet.
romanene. Han blandet realistiske elementer, fra sin erfaring fra etterretningstjenesten, med det fiktive. Et eksempel på speiling
av virkelige konflikter er krisen i nord-sør Korea (Die Another Day). I Quantum of Solace er vanntilførsel i Bolivia et av temaene. Konflikter om vann er et høyst reelt tema. Slik sett belyser filmen også temaet sosial urettferdighet.
Skurkene
I Bond-filmene har skurkene en sentral plass. Fra den Franken-
steinaktige Jaws til de langt mer realistiske mafiagruppene i de nyere Bond-filmene. Igjen en gjenspeiling avdagens samfunn, med mobile grenseoverskridende kriminelle.
En Bond for hvert samfunn
Måten skuespillerne spiller Bond på sier også noe om samfunnet.
På 70-80-tallet spilte Roger Moore den mest erkebritiske Bond. En Bond-versjon som reddet verden før lunsj og avslutter med en vittig one-liner. Pierce Brosnan spilte overgangsfiguren mellom den humoristiske Bond gestaltet av Moore, og etterfølgeren, den mer kyniske, realistiske Bond spilt av Daniel Craig. En Bond-versjon tilpasset dagens verden.
Arkitektur
I tillegg benytter Bond-filmene arkitektoniske elementer på flere nivåer. For å begynne med det symbolske, Bond-skurkene har ofte hovedkvarter som er til de grader ekstravagante. Hovedkvarterene
reflekterer makt og penger, men arkitekturen symboliserer også
skurkenes galskap. Det symbolske nivået kan kombineres med et funksjonelt nivå, og således fungerer arkitekturen både som skjulested, hovedkvarter og beskyttelse mot de ødeleggelser skurken har tenkte å iverksette. I The Spy Who Loved Me har Stromberg hovedkvarteret under vann. I Moonraker
er hovedkvarteret til Hugo Drax en romstasjon. Spektakulær arkitektur fungerer også godt på film. Åpningssekvensen i Casino Royal med moderne glass og betongbygg er flott visuelt, men også et narrativt element som plasserer handlingen i nåtid. En av scenene i Die Another Day foregår i et ispalass i ferd med å tine. Spektakulært, men også et forvarsel om skurkens
forgjengelighet og at hans onde imperium er i ferd med å rakne.
I A View to a Kill fungerer Golden Gate-broen som luftig kulisse. Dersom Golden Gate hadde blitt erstattet med en liten gangbru hadde effekten nok vært en helt annen.
Musikken
Et annet bærende kulturelt element i Bond-filmene er musikken, særskilt tittellåten. Noen av musikerne som har stått for tittel-
låten er: Adele, A-ha, Duran Duran, Tina Turner og Madonna.
Bond filmene inneholder ikke bare popmusikk. The Living Day-
lights har innslag med klassisk musikk og Quantum of Solace, er en scene lagt til en operaforestilling.
Et annet bærende kulturelt element i Bond-filmene er musikken, særskilt tittellåten. Noen av musikerne som har stått for tittel-
låten er: Adele, A-ha, Duran Duran, Tina Turner og Madonna.
Bond filmene inneholder ikke bare popmusikk. The Living Day-
lights har innslag med klassisk musikk og Quantum of Solace, er en scene lagt til en operaforestilling.
Selv om James Bond er underholdning så kan både filmene og bøkenes betraktes som kultur, eller en refleksjon av kulturformer som litteratur, arkitektur og musikk. Bond-filmene har dessuten blitt en egen genre løsrevet fra actionfilmen. Kulturelt sett har vi da en dobbelt refleksjon. Bond-filmene reflekterer det som er populært, og på grunn av filmene så forsterkes populariteten ytterligere. Filmene fungerer både som katalysator og speil. Speilet er det perfekte symbolet på populærkulturen generelt og nåtiden spesielt. Det vil være feil å forakte refleksjonen fra speilet og opphøye originalen. Kilden er tross alt den samme.
Teksten er tidligere publisert i Nordlys.
Abonner på:
Innlegg (Atom)