Pouls kulturelle hjerne - en kulturblogg: januar 2016

Dette innlegget ble skrevet i anledning av Norgespremieren til filmen The Great Gatsby, og ble publisert i Bladet Tromsø 28.05.2013.

Nylig hadde filmen The Great Gatsby Norgespremiere. Filmen er regissert av Baz Luhrmann, kjent bl.a. for sin innovative filmversjon av Romeo og Julie. Romanen The Great Gatsby ble utgitt i 1925 kun 4 år før det store børskrakket i USA. Kan en film basert på en over 90 år gammel roman si oss noe i dag? Samfunnssituasjonen i 1920-årene er på mange måter lik dagens - preget av overfladisk-het og dyrking av kjendiser, penger og berømmelse. Historien kretser rundt den mystiske millionæren Jay Gatsby, og blir fortalt av hans venn Nick Carraway. Sentral i historien er også Daisy Buchanan som tidligere avviste Gatsby på grunn av at han ikke var rik nok. Historien er lagt til den amerikanske østkysten i 1920-årene - perioden som Fitzgerald selv betegnet som jazzens tidsalder. Dette var en periode det virkelig svingte av og moral, alkohol og penger var i fri flyt. Historien er en syntese av samfunnskritikk (overdådig sløsing), mysterium (hvem er Gatsby egentlig?) og romantiske elementer (ulykkelig og uoppnåelig kjærlighet). Historien presenterer baksiden av den amerikanske drømmen.

Gjenforteller gamle historier med ny stil
Romanen har blitt filmatisert før, mest kjente er nok 1974-versjonen hvor Robert Redford og Mia Farrow spilte hovedrollene. Også 2013 versjonen har høy kjendisfaktor, med superstjerner som Leonardo DiCaprio, Carey Mulligan og Toby Maguire. Regissør Luhrmann er kjent for å gjenfortelle gamle historier med ny stil. Settingen i Romeo og Julie endret han til et moderne urbant «gjeng»miljø i film-versjonen. En tilsvarende modernisering gjør han også i Den store Gatsby. En av endringene er å blande jazz med hipp-hopp. I boken er jazzen et sentralt stemningsskapende element. I 1920-årene ble jazzen ansett som umoralsk, og i boken symboliserer den dekadansen som romanens forfatter, F. Scott Fitzgerald, ønsker å kritisere. Ifølge Luhrmann er jazz blitt for dagligdags, og måtte «sprites opp», resultatet ble en blanding av jazz, hipp-hopp og andre musikkstiler. «Soundtracket» består blant annet av låter signert Jay-Z, Lana Del Ray og Beyonce.

Høy kjendis faktor
Det er interessant at filmen har høy kjendisfaktor. Hvordan kritiserer man kjendishysteri og overforbruk når dette er så fremtredende i filmen, ikke bare via handlingen men også gjennom effekter? Ifølge BBC, så er kjolen rollefiguren Daisy Buchanan bruker, en Prada-kjole. I tillegg til så er flere av skuespillerne internasjonale superstjerner. Konklusjonen blir da at filmen kanskje i større grad enn boken presenterer en historie for vår tid.

Trailer 2013-versjonen
Trailer 1974-versjonen

F.Scott Fitzgerald
Les mer om F.Scott Fitzgerald

Ishavskatedralen er en fortelling om det menneskelige livsløp. Det er en fortelling som skrives med arkitektur, lys, medmenneskelighet og det medskapende rom. Kirken representerer kontinuiteten i den menneskelig tilværelse og menneskenes livshistorier. Den følger mennesket i gode og vonde dager, og kirkerommet omfavner den menneskelige eksistens fra musikk og sang til sjelesørging og trøst og fra spirituell opplysning til estetisk nytelse. Et slikt berøringspunkt er det vakre skinnet i ansiktene til to mennesker som gifter seg. Det vakre. Det søkende. Det lengtende.

Lyset skaper rommet

"Og glassmaleriet skaper en opplevelse av rommet som lys."

Mens jeg sitter her på jubileumskonserten lurer jeg på hvordan jeg skal beskrive lyset i kirken og feste det til papiret. Så slår det meg at ordene, musikken og dens toner også er lys. Ja, lyset eksisterer altså i flere til-
stander og sjatteringer, ikke bare som fysisk lys. Men også åndelig lys. En slags tankens form og troens form. Det er lett å tenke på "Jeg er verdens lys" ( Joh 8,12) .

Men jeg vil begynne med glassmosaikken. Else Marie Bukdahl skriver at

[l]yset kommer først og fremst fra Victor Sparres monumentale
glasmosaik, der fylder kirkens østveg (fig. 4). Hovedmotivet i dette
værk er Kristi gjenkomst. Det intense farvespil træder i mosaikken
kraftigere frem end figurene, idet det samler lyset og næsten får
vinduerne til at lyse. Dette kraftfulde lys fylder kirkerummet og
forvandler til et symbol på Guds allestedsnærværende kærlighed
til mennesket. Lyset fra lysstofrørerne i kirkerummet intensiverer
lysvældet og dets symbolske udtrykskraft.

Lyset, ordene og det ordløse
Tonene og ordene, de viktige ordene, enten det er prestens preken, poetens rim eller musikerens joik, så kan toner og ord fylle kirkerommet med lys. Lyset kan også skinne av det ordløse - den ordløse bønnen eller kunsten i kirken som berører våre sanser. Tidligere ordfører Jens Johan Hjort ser" [...] det vakre lyset mellom isblokkene." Altså kan vi snakke om kirken som et rom av lys, ikke bare i religiøs forstand, men også i en estetisk, emosjonell og fysisk forstand. De forskjellige sidene av lyset fungerer som et transformativt kraftfelt som virker sammen. Og skaper en nærhet mellom mennesker, Gud og kirke/arkitektur.

Medmenneskelig rom manifestert som arkitektur
Kirken er et medmenneskelig rom manifestert som arkitektur. En kroppsliggjøring av arkitekturen. Alle bygg, spesielt en kirke, forutsetter folk. Det er i dette spenningsfeltet mellom mennesker og bygg at kirken blir en kirke. Slik jeg tenker gjelder det også i møter mellom mennesker, møter mellom mennesker og arkitektur, og møter mellom mennesker og Gud.Dette mener også den franske filosofen Jean-Luc Marion, " [...] betrakteren er en medskaper i noe som utveksles mellom bildet og den som ser på bildet." Når man går utenfra og inn i kirken skapes det et visuelt og emosjonelt stemningsskifte. Man går også fra å være betrakter til medskaper/deltaker.

Interiørarkitekt Terje Hope som har jobbet mye med kirkebygg er også en som legger vekt på det som skjer i overgangen. At " [o]pplevelsen av et rom handler om helheten i selve rommet, men også om bevegelsen fra man nærmer seg utenfra, via overgangen mellom rommet og utenverden, og til man står inne i selve rommet."

Arkitekturens og menneskenes gjensidige påvirkningskraft
Form og innhold går opp i en høyere enhet slik det gjerne gjør med stor arkitektur. I et parforhold er det (naturlig nok) to parter. Det er bygget, i dette tilfellet Ishavskatedralen, og menneskene. Og alle som bruker kirken er medskapende i parforholdet/relasjonen. Slik ser jeg på arkitektur. Og denne, la oss kalle den den medskapende innholdsdelen, er ofte hva du tar med deg. " [I]nnholdet skifter avhengig av hvem som betrakter det eller hvilken sinnsstemning betrakteren er i." Arkitekturens og menneskenes gjensidige påvirkningskraft. Vi former kirken og kirken former oss.

Kirkebygget har et eget språk - vi mennesker kommuniserer via bygg
Vi tenker nok sjelden over hvordan bygg kommuniserer. Men det gjør de. Og det er vi som mennesker som kommuniserer med hverandre via bygg. Fascinerende. Det har jeg aldri tenkt over før. Kulturhistoriker Arne Lie Christensen skriver:

Husenes funksjon er ikke - og har aldri vært - begrenset til å gi oss tak
over hodet. Husene taler et språk, en nonverbal kommunikasjon.
Menneskene kommuniserer med hverandre, og vi bruker ikke bare
språk men tar også i bruk den materielle kulturen som uttrykksmiddel,
blant annet klær og bygninger.

Dette sier også noe viktig om integrering mellom mennesker og bygg. Og hvor nær forbindelsen kan og bør være.

"Det vi ikke ser er der for å bli sett av andre"
Kirken er så forseggjort, detaljert og kompleks at det er vanskelig å få med seg alt. Kunstkritikker Trond Borgen sier det så vakkert i en annen sammenheng, men det passer godt på Ishavskatedralen også. "Det vi ikke ser er der for å bli sett av andre." Og jeg vil gjerne føye til ordet opplevd. "Det vi ikke ser er der for å bli sett [og opplevd] av andre."

Overstiger tid og rom

I tillegg kan vi si at arkitektur overstiger (transcenderer) både tid og rom. Spesielt kirken og dens rom har flere lag i tid. Det som har har vært, det som er, og det som kommer til å bli. Med andre ord lager kirken en kontinuitet mellom fortid, nåtid og fremtid. Kontinuiteten overstiger det flyktige og repesenterer det bestandige og evigvarende. Biskop Olav Øygard skriver at "Tromsdalen kirke har vært et møtested mellom himmel og jord." Kirken får dermed et uendelighetsperspektiv og en forankring i troen og hos Gud.

Kirken kan også oppleves på en ikke-religiøs måte: som et stille rom, et stemningsskapende- eller meditativt rom til stillhet og ettertanke, et estetisk vakkert bygg eller et konsertlokale. Kirken er kjent for sin gode akustikk. I 2014 var det 528 konserter, og i 2015 var det 547. Den 19. og 20. november kulminerte 50-års feiringen med den store jubileums-
konserten - Johan Sebastian Bach, messe i h-moll. Med inviterte musikkere blant annet fra Tyskland - barokkorkesteret Akademie für Alte Musik Berlin. Det er ett av verdens ledende i sin genre. Noe vi også fikk oppleve under den flotte konserten. Den ble ledet av kantor og dirigent i Tromsøysund menighet Linde Mothes.

Åpent rom for ettertanke og kunst
I kirkerommet nærmest inngangen, også kalt "Det bakerste rom" holdes det hver 14. dag åpent arrangement for alle. Det er et sosialt møtested med rom for ettertanke, kafe, lystenning, ord for dagen og kirkeroms-
vandring. Det holdes også kunstutstillinger. Akkurat nå er det en vakker utstilling av Hans Ragnar Mathisen. Alle bør få med seg denne.

Det arkitektoniske

Kirken ble tegnet av arkitekt Jon Hovig (1920-1977). Hovigs mesterverk har blitt et viktig signalbygg for Tromsø. Kirken er kjent langt utenfor norges landegrenser. Tidligere kirkeverge i Tromsø, Kristin Stang Meløe beskriver den slik: "Arkitekt Hovig skapte ikke bare en bygning, men noe mer: et ikon." Kirken har blitt et signalbygg for Tromsø, og "et viktig symbolbygg både for Tromsø og landet for øvrig." Ifølge Kirker i Troms besøker ca 90000 personer Ishavskatedralen pr år.

Tårer i øynene - rørt av min preken?
Siden kirken ble ferdig i 1965 har det blitt gjort noen endringer. Glass-
mosaikken var ikke med i den opprinnelige planen, men ble montert i 1972. Før glassmosaikken ble montert, skinte solen sterkt inn og enkelte prester trodde at tilhørernes tårer i øynene skyltes at de ble så rørt av deres preken.

Hvor begynner det og hvor slutter det?

Det sies at Hovig ble så skuffet over at glassmosaikken ble satt opp at han aldri besøkte kirken. Hovig hadde laget kirken for å være gjennom-
siktig, men vi får istedenfor nøye oss med gjennomsiktighet/åpenhet i menneskelig forstand heller enn arkitektonisk og visuelt.

Hovigs tegnet bygget slik "[a]t man kunne se igjennom kirken mot fjellet" og det "ga, ifølge arkitekten, en virkning også i rommet ved at man ikke visste hvor det begynte eller sluttet. Derimot oppdaget betrakteren rommet litt etter litt."

Integrert i byrommet
Kirken er ikke bare spektakulær visuelt sett. Beliggenheten er integrert i byrommet. Universitetet i Tromsøs arkitekturguide for nord norge sier det slik: "The Tromsø Bridge, Church and the mountain Tromsdalstinden all protrude like a unified composition in the landscape." Uterommet fremhever kirken som opphøyet samtidig som den er integrert i det omkringliggende offentlige rom. Og kirken er også en del av naturen og naturen en del av den.

Naturen, snøflak og meningsbærende nærhet

I en takketale angående Ishavskatedralen sier Jon Hovigs datter: "Noen ganger tenker jeg at katedralen er bygget av snøflak og ikke betong. Den ser så ren ut der den står, så enkel og samtidig dypt subtil. Den bor i naturen som snøflakene gjør, og - som dem - har katedralen heller ikke sin like." Tidligere kirkeverge Kristin Stang Meløe uttrykker det slik:

Ishavskatedralen i vinterdrakt

Fra Tromsøya ser man hvordan kirken utgjør et dynamisk fellesskap med Tromsdalstind og landskapet omkring. Kommer man langs veien nordfra, kikker kirkens profil liksom nyskjerrig ut over sundet. Men kommer man gående opp til kirken og kommer på nært hold, er ikke lenger det opphøyde og majestetiske iøyenfallende. Da forener tyngden i kirkedørene seg med lettheten i glassflatene, mens korset som bærer kirkens trekantkonstruksjon bringer en inn i den kristne tros mysterier: kors og treenighet.

Som med nærhet mellom mennesker har du og jeg nok en tendens til å nærhet for gitt. Vi glemmer at den er der og vi glemmer at nærhet er meningsbærende i seg selv og kan bidra til et dypere innsiktsnivå i den menneskelige eksistens. Nærhetens myke stoff.

Symbolikk, estetikk og religion
Jens Johan Hjort skriver at "[d]en symbolske overføring er også vakker; under Ishavskatedralens overrettmerker befinner du deg på den trygge sti." Som Hjorts uttalelse viser, så er det ikke noen motsetning mellom symbolikk og estetikk. Symbolikk kan være vakkert. Og som Harald Olsen utdyper i boken Hellige Hus behøver det heller ikke være noen motsetning mellom det vakre og religion. Gud kan ses på som "[..] all skjønnhets opphav" og skjønnhet kan ses på som " [..] en vei til erkjennelse av Gud."

Et fyrtårn å navigere etter

Kirken er viktig når man kommer fra havet - denne porten til ishavet. I jubileumsprogrammet skriver tidligere ordfører Hjort:

I så måte symboliserer Ishavskatedralen den perfekte videreføring
av de opprinnelige sjøens landemerker, med sin umiskjennelige
likhet med de hvite trekantede overrettsjømerkene. Når spissene
faller under ett, er du midt i leia.

Kirken er altså et fyrtårn å navigere etter, ikke bare i maritim forstand, men også visuelt og åndelig. Det er en opplevelse å betrakte kirken utenifra, spesielt når fasaden er opplyst i andre farger enn den vanlige.

Kirkens utvendige belysning/ytre form

Kirkens utvendige belysning har også flere nivåer, og kirkens kon-
struksjon bidrar til å speile og forsterke dens samhørighet med naturen, en natur og landsdel i stadig forandring. Kunstviter Elin Haugdal skriver: "De lyse aluminiumsplatene som dekker betongskivene, reflekterer fargetoner i atmosfæren og gir bygningens ytre en overflatekarakter i stadig forandring."

Mest kjent er endringen til blå fasadefarge. Dette er for å markere diabetesdagen. Ifølge bladet Tromsø har denne endringen vært gjort i 7-8 år. Dette oppleves som noe spesielt. Og mange opplever det som estetisk vakkert. Antallet foto og publiseringer på sosiale medier snakker vel for seg selv. Kirkens skifte av farge er ikke bare betydningsfullt estetisk sett, men reflekterer også at bygget nettopp er en kirke og illusterer dermed solidariteten og samfunnsansvaret og kirken som kulturbærer. Det fikk vi en sterk påminnelse om rett etter terroraksjonen i Paris i Frankrike. Da ble fasadefargen byttet til det franske flagget Tricolor.

Gud som arkitekt
Filosofen Derrida sammenlignet arkitektur og skriving. "Just as texts are built, so buildings are written." Slik sett kan det være nærliggende å tenke på Gud som livets skribent og arkitekt. Slik skrives og bygges den menneskelige tilværelse og livsløp.

Skillet mellom arkitektur og menneske viskes ut og veves sammen til ett. Uendelige nyanser av tilstedeværelse og berøringspunkter. Det altomfattende. Det skjønne.

Les også mine tidligere blogginnlegg om:

Storslått orgelkonsert i domkirken

Flott utstilling om hverdagsreligiøsitet

Nettsiden til Ishavskatedralen

Nettsiden til Tromsøysund menighet

Kilder/litteratur: