Dette innlegget ble skrevet i anledning av Norgespremieren til filmen The Great Gatsby, og ble publisert i Bladet Tromsø 28.05.2013.
Nylig hadde filmen The Great Gatsby Norgespremiere. Filmen er regissert av Baz Luhrmann, kjent bl.a. for sin innovative filmversjon av Romeo og Julie. Romanen The Great Gatsby ble utgitt i 1925 kun 4 år før det store børskrakket i USA. Kan en film basert på en over 90 år gammel roman si oss noe i dag? Samfunnssituasjonen i 1920-årene er på mange måter lik dagens - preget av overfladisk-het og dyrking av kjendiser, penger og berømmelse. Historien kretser rundt den mystiske millionæren Jay Gatsby, og blir fortalt av hans venn Nick Carraway. Sentral i historien er også Daisy Buchanan som tidligere avviste Gatsby på grunn av at han ikke var rik nok. Historien er lagt til den amerikanske østkysten i 1920-årene - perioden som Fitzgerald selv betegnet som jazzens tidsalder. Dette var en periode det virkelig svingte av og moral, alkohol og penger var i fri flyt. Historien er en syntese av samfunnskritikk (overdådig sløsing), mysterium (hvem er Gatsby egentlig?) og romantiske elementer (ulykkelig og uoppnåelig kjærlighet). Historien presenterer baksiden av den amerikanske drømmen.
Gjenforteller gamle historier med ny stil
Romanen har blitt filmatisert før, mest kjente er nok 1974-versjonen hvor Robert Redford og Mia Farrow spilte hovedrollene. Også 2013 versjonen har høy kjendisfaktor, med superstjerner som Leonardo DiCaprio, Carey Mulligan og Toby Maguire. Regissør Luhrmann er kjent for å gjenfortelle gamle historier med ny stil. Settingen i Romeo og Julie endret han til et moderne urbant «gjeng»miljø i film-versjonen. En tilsvarende modernisering gjør han også i Den store Gatsby. En av endringene er å blande jazz med hipp-hopp. I boken er jazzen et sentralt stemningsskapende element. I 1920-årene ble jazzen ansett som umoralsk, og i boken symboliserer den dekadansen som romanens forfatter, F. Scott Fitzgerald, ønsker å kritisere. Ifølge Luhrmann er jazz blitt for dagligdags, og måtte «sprites opp», resultatet ble en blanding av jazz, hipp-hopp og andre musikkstiler. «Soundtracket» består blant annet av låter signert Jay-Z, Lana Del Ray og Beyonce.
Romanen har blitt filmatisert før, mest kjente er nok 1974-versjonen hvor Robert Redford og Mia Farrow spilte hovedrollene. Også 2013 versjonen har høy kjendisfaktor, med superstjerner som Leonardo DiCaprio, Carey Mulligan og Toby Maguire. Regissør Luhrmann er kjent for å gjenfortelle gamle historier med ny stil. Settingen i Romeo og Julie endret han til et moderne urbant «gjeng»miljø i film-versjonen. En tilsvarende modernisering gjør han også i Den store Gatsby. En av endringene er å blande jazz med hipp-hopp. I boken er jazzen et sentralt stemningsskapende element. I 1920-årene ble jazzen ansett som umoralsk, og i boken symboliserer den dekadansen som romanens forfatter, F. Scott Fitzgerald, ønsker å kritisere. Ifølge Luhrmann er jazz blitt for dagligdags, og måtte «sprites opp», resultatet ble en blanding av jazz, hipp-hopp og andre musikkstiler. «Soundtracket» består blant annet av låter signert Jay-Z, Lana Del Ray og Beyonce.
Høy kjendis faktor
Det er interessant at filmen har høy kjendisfaktor. Hvordan kritiserer man kjendishysteri og overforbruk når dette er så fremtredende i filmen, ikke bare via handlingen men også gjennom effekter? Ifølge BBC, så er kjolen rollefiguren Daisy Buchanan bruker, en Prada-kjole. I tillegg til så er flere av skuespillerne internasjonale superstjerner. Konklusjonen blir da at filmen kanskje i større grad enn boken presenterer en historie for vår tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar