Knight of Cups

Strålende kunstfilm fra Terrence Malick. En meningsfull film om det meningsløse.

Christian Bale (Batman trillogien og The Prestige) spiller Rick en manusforfatter i Hollywood med stor suksess. Han har nettopp har fått tilbud om en veldig lukrativ avtale. Han går på eksklusive fester og ligger med flotte damer. Men Rick er i emosjonell krise. 

Livet hans har ikke noen mening.  Det overfladiske miljøet plager han. Tidlig i filmen er det et jordskjelv og Rick legger hånden på bakken for å kjenne noe, for å rystes, bokstavelig talt, ut fra sitt overfladiske, tomme og meningsløs liv. 

Stream of consciousness-film
Når jeg ser filmen tenker jeg på den litterære teknikken stream of consciousness - dvs beskrive bevisthetsstrømmen, hva som foregår i personens tanker. Mrs. Dalloway av Virginia Woolf er den mest kjente romanen som bruker dette grepet. Slik jeg tolker filmen er dette et forsøk, svært vellykket også, på å skildre hovedpersonen Ricks tilværelse og hans sinnsstemning/fremmedgjorte tilstand. Han er fremmedgjort fra seg selv og fra livet. Som Rick sier: "I 30 år har jeg levd livet til noen andre."

Nært og distansert samtidig
Filmen er en av de mest subjektive filmene jeg har sett. Det som også er spennende er at vi som seere både er veldig veldig nært karakterene (f.eks voiceoverne som beskriver deres innerste tanker) samtidig som vi kan være distansert og følge etter karakterene. (Bale blir ofte filmet bakfra og vi kommer diltende etter med kamerabildet som viser ryggen hans). Slik sett får jeg følelsen av at vi seere blir en observatør hvor kameraet/kamerabildet til tider svever som en guddom som observerer menneskene.

Og filmen er fragmentert som en slags sammensatt collage. Fragmentert, men likefullt med et sammenhengende narrativ som livet selv. Det beste bilde på dette er et fragment fra slutten av filmen hvor kameraet fokuserer på himmelen og horisonten, og viser overlappende skyer som svever/flyter i forskjellig retning, men samtidig fletter seg inn i hverandre. 

Lag på lag med symbolikk
For meg er filmen nesten like dyp og symbolfylt som livet. Og lik livet får vi ingen definitive avklarende svar. En uendelighet med inntrykk og tolkningsmuligheter hvor vi selv må sette det i system og lage mening av.  

Si meg hvordan du bor og jeg skal si deg hvem du er
Omgivelsene våre, for eksempel hvordan vi bor, sier mye om hvem vi er. I så måte er Ricks leilighet veldig talende. Den er veldig minimalistisk innredet og han har svært få ting der. Kun en seng, en tv og et skrivebord. Han er som en munk uten å faktisk være det. Og DET er et tilbakevendende tema, med sekvenser fra et buddhistisk tempel, Zen hage og samtaler om tilværelsen som munk.  Filmen blir en slags meditasjon over livet. Bruk av klassisk musikk forsterker dette ytterligere.

Paradise Lost
I en sekvens i filmen sier en av fortellerstemmene at menneskene falt til jorden og vingene ble ødelagt. Menneskene ønsker å stige og å fly. Vingene er fortsatt der, men menneskene er fortsatt for svake til å fly igjen.  Det får meg til å tenke på både bibelhistorien og Miltons strålende epos Paradise Lost. Både menneskene og Lucifer den strålende falne engel, blir kastet ut og faller.

Kunsten gjenspeiler livet
Bale er på flere nivåer perfekt i rollen som Rick. Han spiller strålende. Ofte kun med kropps-språk. Det er også lett å tenke som Nicolai Berg Hansson i FilmMagasinet som sammenligner Bales rollefigur med Bales virkelige liv og hans åpenbare ambivalente forhold til stjernetilværelsen.

Natalie Portman, Cate Blanchett, Brian Dennehy og Antonio Banderas gjør gode og overbevisende biroller.

Flere fortellerstemmer - voiceovere
Filmen benytter også veldig mye voiceover. Mer enn noen annen film jeg har sett faktisk. Og det er ikke bare Ricks fortellestemme, men vi skifter på å høre de forskjellige personene. Også dette grepet er svært vellykket. Innholdet i voiceoverne er samkjørt med det visuelle og bidrar til en svært helhetlig film i all sin fragmenterthet. En dypt symbolfylt film med et mytologisk preg.