After Yang: Filosofisk, og nedtonet film om menneskelighet

Vi er i fremtiden. Androider har blitt svært lik mennesker. Familien i filmen har anskaffet en slik, Yang, for å gi datteren i familien en venn. Yangs oppgave er også å lære datteren om hennes kinesiske arv. Yang har blitt et viktig medlem av familien. Foreldrene har dessuten gjort seg avhengig av Yang; les de jobber for mye. En dag slutter Yang å fungere, og hva da?

Kan en androide være mere menneskelig enn et menneske?

En av filmens styrker er at den sier noe om det menneskelig, og hvilke verdier som bør være viktig for et menneske. Dette er glimrende representert gjennom at Yang er nær og står for det menneskelig og omsorgen, mens menneskene fremstår distanserte og litt kjølige. Faren og moren i familien har fjernet seg fra det menneskelige.  Etter Yang blir de nødt til å konfrontere dette. Og prøve å gjenfinne nærheten. 

Bli mere menneskelig

Noe av filmens poeng er at i forhold til den menneskelige tilstand så kunne det liksågodt ha vært i dag. I dag hvor vi har fokus på jobb fremfor relasjoner og individualisme fremfor fellesskap. Veldig passende ironisk at Colin Farrells karakter på et tidspunkt i filmen spør om Yang ønsket å bli menneske. Yangs menneskelige sider er også noe som blir videre tematisert i filmen. Hvor bla. hans tidligere relasjoner utforskes. 

Effektiv bruk av kontraster

Et av filmens hovedtemaer er det ekte versus det kunstige. Yang blir sammenlignet med menneskene, men det fremheves ofte i scene-sammenligninger hvor det klippes fra noe kunstig til noe ekte, gjennom filmen. Et eksempel er tegningen av et tre på en murvegg versus et ekte tre.

Mye av filmen foregår innendørs og det er lekker lyssetting. Også i interiørscenene spilles det effektiv på kontraster i motsetningene mellom lys og skygge. Dette bidrar også til ytterligere å fremheve hovedkontrasten det ekte vs. det kunstige, som igjen spør hva menneskelighet er.

Passende minimalisme

En annen av filmens styrker er at det er en veldig nedtonet film: få skuespillere, få lokasjoner og veldig lite fokus på sci-fi elementene. Set designen er utsøkt laget, og det blir bare glimtvis, i bakgrunnen, vist at dette foregår i fremtiden. 

Skuespillerne gjør en solid jobb. Og Colin Farrell gjør også en av sine bedre roller på en stund. 

Anbefales til alle. Selv de som ikke er sci-fi fans. Fordi filmen er egentlig ikke en sci-fi film. Det er om mennesker, og det menneskelige.

Ser fram til flere filmer fra regissøren Kogonada.

Trailer Etter Yang

Bardo: et overflødighetshorn om mennesket og Mexico

Alejandro Inarritus siste film inneholder lag på lag med interessante temaer og historier.

Rammefortellingene er om journalisten Silverio og hans families tur til gamle trakter i Mexico. Landet de en gang forlot for å bosette seg i USA.  Og Siverio sin halvt fiktive dokumentar (dokufiksjon). Som også har gitt undertittelen til filmen: False Chronicle of a Handful of Truths.

Silverio er i Mexico for å motta en pris for sin journalistikk. Underveis treffer han gamle kjente, venner og familie.

Komplekst narrativ og rammefortellinger

Gjennom å bruke flere rammefortellinger og fortelle flere historier samtidig (som drømmetilstander, historien om Silverio fra hans virkelige liv, illustrerte historiske hendelser, symbolske hendelser) skaper regissøren et utfordrende lappeteppe av narrativer. Men du verden for en herlig følelse når du ser sammenhengene. Inarritu har skapt spenning og undring samtidig som han mesterlig syr dette sammen. Det som kan fremstå absurd i begynnelsen av filmen, fremstår fullstendig logisk og sammen-

hengende på slutten av filmen. Imponerende!

I en scene har Silverio en samtale med Hernan Cortes på toppen av et berg av døde urfolk. Midt i samtalen reiser plutselig alle de «døde» seg og går. Det viser seg at scenen er en scene fra Silverios dokumentar. På et annet nivå/lag er dette Inarritus kommentar til massakren av urbefolkningen. 

Et annet eksempel er når Silverio og den amerikanske ambassadøren snakker om krigen mellom USA og Mexico. De historiske hendelsene utspiller seg plutselig slik at de fremstår som om de skjer i nåtiden, og at de to og seerne blir vitne til det hele. Naturligvis en illustrasjon på det de snakker om. Muligens også hentet fra Silverio sin dokumentar. Og på et annet nivå en kommentar til det som skjedde den gang.

Imponerende mengde temaer

I løpet av filmen får Inarritu fortalt om en imponerende mengde temaer: personlige relasjoner, Silverio sitt forhold til hans avdøde far og hans levende mor, liv og død, tap, hvor du hører hjemme, identitet, hvordan urfolket ble behandlet, hvordan tilstanden er i Mexico nå, med drap og kriminalitet og forholdet mellom USA og Mexico. 

Gode overganger

Inarritu har skapt gode og flytende over-

ganger, også i «absurde» scener. Silverio sitter på t-banen. Han mister posen med vann og fisk på gulvet. Toggulvet fylles plutselig av masse vann og Silverio kravler rundt og leter etter fiskene. Så kuttes det til huset hans hvor han også kravler rundt på et gulv fylt av vann.

På slutten av filmen avsløres årsaken til filmens hovedtittel Bardo. Som betyr en mellomtilstand mellom liv og død. Filmens hovedperson har fått slag og ligger i en slik tilstand. Dermed avsløres enda en rammefortelling utpå rammefortellingen. Snedig illustrert gjennom at Inarritu viser de samme bildene både i begynnelsen og slutten av filmen. Sirkulær struktur. Scenene viser en drømmetilstand hvor Silverio hopper og skyggen hans flyr. Kameraet er plassert slik at det er som om vi ser gjennom Silverios øyne. Utsøkt kameraarbeid. Personlig fikk jeg assosiasjoner til indiansk mytologi hvor sjelen kan fly. For en filmskaper Inarritu er!!

Trailer Bardo

NOPE - brilliant sci-fi film som reflekterer innsiktsfullt over vår samtid

NOPE er regissør Jordan Peeles siste verk. Og for en film. 

På overflaten så handler det om søskenparet OJ og Emerald. De driver en ranch hvor de leier ut dressurhester til filmproduksjoner. Faren deres blir drept på uforklarelig vis av et mystisk objekt (UFO) Det er selvfølgelig her sci-fi elementet kommer inn. Hvis man tolker filmen bokstavelig så er den spennende nok i seg selv. Hva foregår egentlig? Hva slags objekt er dette? Men da går man glipp av mye. 

Tolker man filmen på et symbolsk nivå og ser bak sci-fi elementene så sier filmen mye om vår samtid: grådighet, fokus på menneskets overfladighet og hvordan vi behandler hverandre. 

En av filmens store styrker er at den stiller flere spørsmål enn den gir svar. Det kan kanskje høres forvirrende ut, men det gjør at seeren må gjøre seg sine egne refleksjoner og dermed skape sine egne svar og innsikter. 

Filmen er nydelig fotografert av Hoyte Van Hoytema, kjent fra multimillion dollar prosjekter i Hollywood; som Interstellar, Tenet og Oppenheimer. Og han bidrar til å løfte denne filmen flere hakk. Det synes. 

Verd å nevne er også at Daniel Kaluuya som spiller OJ tidligere har vunnet Oscar for beste birolle i filmen Judas and the Black Messiah.

Et spennende manus, innsiktsfulle refleksjoner og godt skuespill gjør dette til en film i ypperste klasse. Selv om filmen kan ha en høy inngangsterskel så gir den mye, spesielt hvis man aktivt reflekterer over den.  

Trailer NOPE