Alejandro Inarritus siste film inneholder lag på lag med interessante temaer og historier.
Rammefortellingene er om journalisten Silverio og hans families tur til gamle trakter i Mexico. Landet de en gang forlot for å bosette seg i USA. Og Siverio sin halvt fiktive dokumentar (dokufiksjon). Som også har gitt undertittelen til filmen: False Chronicle of a Handful of Truths.
Silverio er i Mexico for å motta en pris for sin journalistikk. Underveis treffer han gamle kjente, venner og familie.
Komplekst narrativ og rammefortellinger
Gjennom å bruke flere rammefortellinger og fortelle flere historier samtidig (som drømmetilstander, historien om Silverio fra hans virkelige liv, illustrerte historiske hendelser, symbolske hendelser) skaper regissøren et utfordrende lappeteppe av narrativer. Men du verden for en herlig følelse når du ser sammenhengene. Inarritu har skapt spenning og undring samtidig som han mesterlig syr dette sammen. Det som kan fremstå absurd i begynnelsen av filmen, fremstår fullstendig logisk og sammen-
hengende på slutten av filmen. Imponerende!
I en scene har Silverio en samtale med Hernan Cortes på toppen av et berg av døde urfolk. Midt i samtalen reiser plutselig alle de «døde» seg og går. Det viser seg at scenen er en scene fra Silverios dokumentar. På et annet nivå/lag er dette Inarritus kommentar til massakren av urbefolkningen.
Et annet eksempel er når Silverio og den amerikanske ambassadøren snakker om krigen mellom USA og Mexico. De historiske hendelsene utspiller seg plutselig slik at de fremstår som om de skjer i nåtiden, og at de to og seerne blir vitne til det hele. Naturligvis en illustrasjon på det de snakker om. Muligens også hentet fra Silverio sin dokumentar. Og på et annet nivå en kommentar til det som skjedde den gang.
Imponerende mengde temaer
I løpet av filmen får Inarritu fortalt om en imponerende mengde temaer: personlige relasjoner, Silverio sitt forhold til hans avdøde far og hans levende mor, liv og død, tap, hvor du hører hjemme, identitet, hvordan urfolket ble behandlet, hvordan tilstanden er i Mexico nå, med drap og kriminalitet og forholdet mellom USA og Mexico.
Gode overganger
Inarritu har skapt gode og flytende over-
ganger, også i «absurde» scener. Silverio sitter på t-banen. Han mister posen med vann og fisk på gulvet. Toggulvet fylles plutselig av masse vann og Silverio kravler rundt og leter etter fiskene. Så kuttes det til huset hans hvor han også kravler rundt på et gulv fylt av vann.
På slutten av filmen avsløres årsaken til filmens hovedtittel Bardo. Som betyr en mellomtilstand mellom liv og død. Filmens hovedperson har fått slag og ligger i en slik tilstand. Dermed avsløres enda en rammefortelling utpå rammefortellingen. Snedig illustrert gjennom at Inarritu viser de samme bildene både i begynnelsen og slutten av filmen. Sirkulær struktur. Scenene viser en drømmetilstand hvor Silverio hopper og skyggen hans flyr. Kameraet er plassert slik at det er som om vi ser gjennom Silverios øyne. Utsøkt kameraarbeid. Personlig fikk jeg assosiasjoner til indiansk mytologi hvor sjelen kan fly. For en filmskaper Inarritu er!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar