Bølgen

Årets beste norske film

Bølgen havner i kategorien "katastrofefilm" - nordens første. Slik som jeg ser det så handler Bølgen om en familie som havner midt i en naturkatastrofe.

Det at familien er i fokus istedenfor katastrofen, hever filmen mange hakk.

Rollebesetningen er veldig solid og spesielt Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp gjør en veldig troverdig og overbevisende jobb. Når kristoffer Joner løper for livet oppover veien og banker på bilrutene for å få folk med seg, vekk fra flodbølgen, tror jeg på ham. Enda jeg vet at det er film sitter jeg urolig i kinosetet. Han løper som om det virkelig skulle komme en enorm flodbølge etter ham.

Lyd og bilde

Også på lyd- og bildesiden leverer filmen varene.  Musikkens beats ligner pulsslag og bidrar til å øke seernes egen puls. For å fremheve den norske settingen og utdype Kristoffer Joners karakter har regissøren valgt å bruke norsk musikk, bla. Dum Dum Boys.

Bølgen er flott filmet -  særlig mot slutten når det formidles en nifs atmosfære  med usikkerhet, tåke og trollsk stemning. 

Når Kristoffer Joner går rundt i ruinene og roper "- Hallo! " er det som et mørkt ekko

av skrekkscenene fra 22. juli.

Kameraets subjektive blikk

Regissør og fotograf har også tatt noen gode valg når de velger å la "kamerablikket" blir mer personlig og subjektivt slik at  kameraets blikk blir seerens blikk. Det blir spesielt tydelig på slutten av filmen hvor det forsterker ensomheten og fortvilelsen til de etterlatte når Kristoffer Joners karakter må forlate dem for å lete etter de andre i familien. 

Naturen

Filmen selger Norsk natur på en god måte, noe vi også så eksempler på i filmen Ex Machina.

Dette bidrar til ytterligere å fremheve kontrasten mellom før og etter katastrofen. Det vakre idylliske norske samfunnet som blir offer for de voldsomme, og vonde?, naturkreftene.

Flotte detaljer

Det er tydelig at filmen er godt gjennomarbeidet og den har fine detaljer, slik som fuglene som flyr vekk rett før katastrofen rammer, og flere av de dramatiske scenene hvor det ikke er lyd, men kun forsterkende musikk.  Dette gjør at vi blir dratt inn i det dramatiske som skjer.  Og som for karakterene i filmen blir dramatikken så altomfattende at alt annet rundt lukkes ute - lyden forsvinner. Når jeg ser disse scenene tenker jeg  på den dramatiske landgangsscenen i Redd menig Ryan hvor lyden også er valgt helt bort for å illustrere hvordan slaget belaster soldatene. Det gjør det selvsagt mye mer realistisk og dramatisk, og vi som seere blir enda mer dratt inn i historien. 

 Glem filmer om verdens undergang og Inkakatastrofer. Se heller Bølgen, det er en film med sjel.