After Yang: Filosofisk, og nedtonet film om menneskelighet

Vi er i fremtiden. Androider har blitt svært lik mennesker. Familien i filmen har anskaffet en slik, Yang, for å gi datteren i familien en venn. Yangs oppgave er også å lære datteren om hennes kinesiske arv. Yang har blitt et viktig medlem av familien. Foreldrene har dessuten gjort seg avhengig av Yang; les de jobber for mye. En dag slutter Yang å fungere, og hva da?

Kan en androide være mere menneskelig enn et menneske?

En av filmens styrker er at den sier noe om det menneskelig, og hvilke verdier som bør være viktig for et menneske. Dette er glimrende representert gjennom at Yang er nær og står for det menneskelig og omsorgen, mens menneskene fremstår distanserte og litt kjølige. Faren og moren i familien har fjernet seg fra det menneskelige.  Etter Yang blir de nødt til å konfrontere dette. Og prøve å gjenfinne nærheten. 

Bli mere menneskelig

Noe av filmens poeng er at i forhold til den menneskelige tilstand så kunne det liksågodt ha vært i dag. I dag hvor vi har fokus på jobb fremfor relasjoner og individualisme fremfor fellesskap. Veldig passende ironisk at Colin Farrells karakter på et tidspunkt i filmen spør om Yang ønsket å bli menneske. Yangs menneskelige sider er også noe som blir videre tematisert i filmen. Hvor bla. hans tidligere relasjoner utforskes. 

Effektiv bruk av kontraster

Et av filmens hovedtemaer er det ekte versus det kunstige. Yang blir sammenlignet med menneskene, men det fremheves ofte i scene-sammenligninger hvor det klippes fra noe kunstig til noe ekte, gjennom filmen. Et eksempel er tegningen av et tre på en murvegg versus et ekte tre.

Mye av filmen foregår innendørs og det er lekker lyssetting. Også i interiørscenene spilles det effektiv på kontraster i motsetningene mellom lys og skygge. Dette bidrar også til ytterligere å fremheve hovedkontrasten det ekte vs. det kunstige, som igjen spør hva menneskelighet er.

Passende minimalisme

En annen av filmens styrker er at det er en veldig nedtonet film: få skuespillere, få lokasjoner og veldig lite fokus på sci-fi elementene. Set designen er utsøkt laget, og det blir bare glimtvis, i bakgrunnen, vist at dette foregår i fremtiden. 

Skuespillerne gjør en solid jobb. Og Colin Farrell gjør også en av sine bedre roller på en stund. 

Anbefales til alle. Selv de som ikke er sci-fi fans. Fordi filmen er egentlig ikke en sci-fi film. Det er om mennesker, og det menneskelige.

Ser fram til flere filmer fra regissøren Kogonada.

Trailer Etter Yang

Bardo: et overflødighetshorn om mennesket og Mexico

Alejandro Inarritus siste film inneholder lag på lag med interessante temaer og historier.

Rammefortellingene er om journalisten Silverio og hans families tur til gamle trakter i Mexico. Landet de en gang forlot for å bosette seg i USA.  Og Siverio sin halvt fiktive dokumentar (dokufiksjon). Som også har gitt undertittelen til filmen: False Chronicle of a Handful of Truths.

Silverio er i Mexico for å motta en pris for sin journalistikk. Underveis treffer han gamle kjente, venner og familie.

Komplekst narrativ og rammefortellinger

Gjennom å bruke flere rammefortellinger og fortelle flere historier samtidig (som drømmetilstander, historien om Silverio fra hans virkelige liv, illustrerte historiske hendelser, symbolske hendelser) skaper regissøren et utfordrende lappeteppe av narrativer. Men du verden for en herlig følelse når du ser sammenhengene. Inarritu har skapt spenning og undring samtidig som han mesterlig syr dette sammen. Det som kan fremstå absurd i begynnelsen av filmen, fremstår fullstendig logisk og sammen-

hengende på slutten av filmen. Imponerende!

I en scene har Silverio en samtale med Hernan Cortes på toppen av et berg av døde urfolk. Midt i samtalen reiser plutselig alle de «døde» seg og går. Det viser seg at scenen er en scene fra Silverios dokumentar. På et annet nivå/lag er dette Inarritus kommentar til massakren av urbefolkningen. 

Et annet eksempel er når Silverio og den amerikanske ambassadøren snakker om krigen mellom USA og Mexico. De historiske hendelsene utspiller seg plutselig slik at de fremstår som om de skjer i nåtiden, og at de to og seerne blir vitne til det hele. Naturligvis en illustrasjon på det de snakker om. Muligens også hentet fra Silverio sin dokumentar. Og på et annet nivå en kommentar til det som skjedde den gang.

Imponerende mengde temaer

I løpet av filmen får Inarritu fortalt om en imponerende mengde temaer: personlige relasjoner, Silverio sitt forhold til hans avdøde far og hans levende mor, liv og død, tap, hvor du hører hjemme, identitet, hvordan urfolket ble behandlet, hvordan tilstanden er i Mexico nå, med drap og kriminalitet og forholdet mellom USA og Mexico. 

Gode overganger

Inarritu har skapt gode og flytende over-

ganger, også i «absurde» scener. Silverio sitter på t-banen. Han mister posen med vann og fisk på gulvet. Toggulvet fylles plutselig av masse vann og Silverio kravler rundt og leter etter fiskene. Så kuttes det til huset hans hvor han også kravler rundt på et gulv fylt av vann.

På slutten av filmen avsløres årsaken til filmens hovedtittel Bardo. Som betyr en mellomtilstand mellom liv og død. Filmens hovedperson har fått slag og ligger i en slik tilstand. Dermed avsløres enda en rammefortelling utpå rammefortellingen. Snedig illustrert gjennom at Inarritu viser de samme bildene både i begynnelsen og slutten av filmen. Sirkulær struktur. Scenene viser en drømmetilstand hvor Silverio hopper og skyggen hans flyr. Kameraet er plassert slik at det er som om vi ser gjennom Silverios øyne. Utsøkt kameraarbeid. Personlig fikk jeg assosiasjoner til indiansk mytologi hvor sjelen kan fly. For en filmskaper Inarritu er!!

Trailer Bardo

NOPE - brilliant sci-fi film som reflekterer innsiktsfullt over vår samtid

NOPE er regissør Jordan Peeles siste verk. Og for en film. 

På overflaten så handler det om søskenparet OJ og Emerald. De driver en ranch hvor de leier ut dressurhester til filmproduksjoner. Faren deres blir drept på uforklarelig vis av et mystisk objekt (UFO) Det er selvfølgelig her sci-fi elementet kommer inn. Hvis man tolker filmen bokstavelig så er den spennende nok i seg selv. Hva foregår egentlig? Hva slags objekt er dette? Men da går man glipp av mye. 

Tolker man filmen på et symbolsk nivå og ser bak sci-fi elementene så sier filmen mye om vår samtid: grådighet, fokus på menneskets overfladighet og hvordan vi behandler hverandre. 

En av filmens store styrker er at den stiller flere spørsmål enn den gir svar. Det kan kanskje høres forvirrende ut, men det gjør at seeren må gjøre seg sine egne refleksjoner og dermed skape sine egne svar og innsikter. 

Filmen er nydelig fotografert av Hoyte Van Hoytema, kjent fra multimillion dollar prosjekter i Hollywood; som Interstellar, Tenet og Oppenheimer. Og han bidrar til å løfte denne filmen flere hakk. Det synes. 

Verd å nevne er også at Daniel Kaluuya som spiller OJ tidligere har vunnet Oscar for beste birolle i filmen Judas and the Black Messiah.

Et spennende manus, innsiktsfulle refleksjoner og godt skuespill gjør dette til en film i ypperste klasse. Selv om filmen kan ha en høy inngangsterskel så gir den mye, spesielt hvis man aktivt reflekterer over den.  

Trailer NOPE

Smart soundtrack på Bullet Train-trailer

I Brad Pitts nyeste actionfilm er han på et høyhastighetstog fullt med leiemordere, og prøver å holde seg i live. 

Musikken som akkompagnerer traileren er Bee Gees Stayin’ Alive(!)! Sjelden har vel en låt passet bedre til en trailer.

Dessuten så er Stayin’ Alive en utrolig kul sang. 

Trailer Bullet Train

Nå har vi endelig fått (kreativt) «svar» på spørsmålet i sangen «Who let the dogs out»

 

Lovende trailer for Where the Crawdads Sing

Det som har blitt lansert til nå ser ekstremt bra og forseggjort ut. Og Daisy Edgar-Jones virker perfekt i rollen som Kya. Utifra trailerne så ser det ut som regissør og produsentene har fanget essensen av romanen.

Verd å nevne er også Taylor Swifts Carolina, skrevet for filmen. Sår og vakker. Hun har virkelig truffet blink her. Kya er jo så sterkt knyttet til sumpen/naturen/dyrene i Carolina. Veldig smart å gjøre (sumpen i) Carolina til nesten en egen karakter som Kya har en slags dialog med. Ser fram til denne filmen.

Trailer Where the Crawdads Sing

Carolina av Taylor Swift

Kreativ reklame: benk som reklameskilt

Reklame kan også være estetisk, i tillegg til å være pent er gul på rød bakgrunn en veldig effektiv fargekombinasjon. Gul gir også positive fargeassosiasjoner: f. eks sol og varme.

Og ikke minst er dette en kreativ måte å benytte alle tilgjengelige plassmuligheter.

Star Wars: rematch mellom Obi-Wan og Darth Vader?

Historien i den spennende traileren for den nye Star Wars serien Obi-Wan Kenobi skal foregå 10 år etter episode tre. Ewan McGregor er med som Obi-Wan og det sies også at Hayden Christensen skal være med som Darth Vader. Og at Obi-Wan og Vader får en remach etter kampen på planeten Mustafar.

Mørkere Star Wars

Det er tydelig at serieskaperne har latt seg inspirere av de litt mørkere Star Wars tegneseriene som Marvel/Disney har gitt ut de siste årene. Der har det bl. a. figurert en karakter som heter Grand Inquisitor og som leder en avdeling som skal jakte på jedier. Medlemmene har blitt trent i bruk av kraften. I tegneserien var det bl. a. Darth Vader som lærte dem opp. Det blir interessant å se om det også blir slik i serien.

Ellers så virker scenografien å være mørk/dyster så det passer også til narrativet om inkvisitørenheten.

Balansert opp mot dette er Obi-Wans kamp for å overleve; å være en av jediens siste håp.

Kreativ bruk av logo

En fin detalj er at på slutten av traileren så er det et lyssverd som lager buen i logoen til Disney + . Altså buen fra teksten Disney og til + tegnet. Kreativt og kult.

Premieredato er 25. mai.

Trailer Obi-Wan Kenobi

Danser Spielberg seg til Oscar?

West Side Story er en solid film, og er nominert til 7 Oscar. Blant annet for klippingen, og den fungerer veldig sømløst. 

Jeg er ikke noen stor fan av musikaler. Og har heller ikke sett teateroppsetningen eller filmatiseringen fra 1961. 

Spielberg har imidlertid klart å lage Broadway musikalen til en god film.

Ikke happy hour

Historien foregår i gjengmiljøet i New York. Den er inspirert av Romeo og Juliet; om kjæresteparet som ikke kan få hverandre. Det er ikke happy hour, for å si det slik, for i likhet med Romeo og Juliet så ender det tragisk.

Både Ansel Elgort som Tony og Rachel Zegler som Maria spiller og synger godt.

Hvis du er en fan av musikaler så ville jeg sett denne, hvis ikke så ville jeg heller sett en versjon av Romeo og Juliet, f. eks versjonen fra 1997 av Baz Luhrmann.

Trailer West Side Story

Teater: Kontoransatte går berserk i Tarantino-stil

Slik har du aldri sett hverken teateroppsetninger eller kontoransatte. 

Forestillingen Blam! er proppfull med fartsfylt akrobatikk og humor. Det er ingen dialog, eller monolog for den saks skyld. All kommunika-sjon skuespillerne i mellom, og fra skuespillere til publikum foregår gjennom kroppsspråk og akrobatikk. Tilsett også en fin dose med lydeffekter og musikk.

Danser med vannautomaten

Premisset er at 3 kontoransatte og sjefen kjeder seg på jobb. Isteden for å jobbe lages arbeidsplassen om til en lekeplass for action og kampsportfilmer. De ansatte drar oss bl.a gjennom Haisommer, Star Wars og Die Hard for å nevne noen. Marveluniverset er representert med Hulken, og Wolverine fra X-men. Også legeseriene er med i en sekvens. Ansatte svinger seg i taklamper og danser med vannautomaten. I tillegg setter de post it lapper, stempler og stiftemaskiner i ny uortodoks bruk. Det blir Blam så det holder.

Her er mexican standoffs og slåsskamper som er kampsport inspirert. Tro om ikke de som har laget oppsetningen også er fans av Matrix-filmene?

Dette kan virkelig kalles en god dag på jobben 😀

Trailer Blam!

          Utradisjonelt kontormiljø

Boktips - 3 spennende romaner

The Mars Room av Rachel Kuchner 

Boken handler om å være lutfattig og vanskeligstilt og få en livstidsdom i er amerikansk høysikkerhetsfengsel. Hjerteskjærende beskrevet. Forfatteren har gjort mye research og fått veldig gode tilbakemeldinger på hvor realistisk boken er. Boken er også en kritikk av det inhumane amerikanske fengselsvesenet og hvor vanskelig det kan være å møte rettsystemet som vanskeligstilt.

Transcription av Kate Atkinson

Spennende spiondrama fra 2. verdenskrig.

18 år gamle Juliet Armstrong blir i 1940 rekruttert av den britiske etteretnings-

organisasjonen MI 5. Hun settes til å gjøre diverse sekretæroppgaver. En av oppgavene er å transkribere, derav tittelen, overvåknings-

opptak MI 5 gjør av britiske nazi- og fasistsympatisører. Etterhvert utvides arbeidsoppgavene, også i farlig retning. Etter krigen jobber Juliet som produser i BBC, men hendelser fra krigen innhenter henne. Juliets kamp fortsetter bare i en annen kampsone.

Basert på virkelige opptak

Veldig spennende og særdeles velskrevet bok om etterretningen under krigen. Forfatteren har gjort grundig research. F. eks så er innholdet i overvåkningsopptakene som Juliet transkriberer basert på virkelig opptak og er nært opp til virkeligheten. Tidskoloritten er lekker og troverdig.

Ekstremt morsom og herlig ironisk

Det er Juliet som er fortellerstemmen og hun har en herlig britisk ironisk måte å kom-

mentere ting på. I et tilfelle går hun undercover og skal observere en rik over-

klssefrue med nazisympatier. Etterpå komnenterer hun til oss lesere ironisk: vi kunne sikkert blitt gode venner hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Hitler og er en fanatisk nazisympstisør.

 

Obscuritas av David Lagercrantz

Spennende krim fra forfatteren av de tre nye bøkene i Millennium-trillogien og boken om Zlatan.

Her møter vi professor Hans Rekke, en moderne Sherlock Holmes, og politietter-

forsker Michaela Vargas som en slags doktor Watson.

Boken er godt skrevet og har interessante karakterer. Lagerkrantz spiller bevisst på Holmes/Watson sammenligningen og det fungerer fint. Han har et befriende metaperspektiv på det også. Alltid fint med en bok som har litt selvironi.

Helten er for plaget

Eneste som trekker ned er at Rekke har FOR mange problemer å stri med. Det er fort gjort å bli litt irritert på han. 

Dette er første bok i en ny serie og forhåpentligvis vil bok to bli enda bedre. Den kommer snart ut i sverige, og den norsk oversettelsen er sikkert ikke så langt unna.

Ha en god boklørdag 😀

Vil du lære mer om litteratur sammen med andre i en hyggelig setting?

Tromsø bibliotek arrangerer såkalt shared reading. Vi møtes en gang i uka og går igjennom en ny kort tekst/novelle og et dikt hver gang. Bibliotekaren leser teksten høyt for gruppen, og underveis så snakker vi om tekstene. Man behøver ikke si noe, man bare nyte den litterære verden. Man behøver heller ikke  å ha lest tekstene på forhånd. 

Et bredt spekter av tekster

Vi leser mange forskjellige tekster, både skandinaviske og internasjonale. Vi har bl.a lest Virginia Woolf, Shakespeare, Lars Saabye Christensen, Emily Dickinson, Inger Christensen og  Levi Christensen.

Det er en hyggelig atmosfære og veldig sosialt.

Les mer om shared reading her

.

Drive my Car - fantastisk film om livet, bilkjøring og teater

Drive my Car er basert på en novelle av Murakami, og følger hovedpersonen Yusuke som er skuespiller og regissør. 

To år etter at hovedpersonens kone brått dør tar han på seg en oppgave å være regissør for en oppsetning av stykket Onkel Vanja av Chekhov. Teateret insisterer på at han ikke kan kjøre selv til og fra jobb, men må ha en sjåfør. (Av forsikringsårsaker.) Yusuke er ikke begeistret over å plutselig få tildelt en ung, ukjent sjåfør; som han tilsynelatende ikke har noe til felles med. Men det skal endre seg.

Flere nivåer/lag på lag med hendelser

Genistreken til filmen er at det er flere handlinger som består av lag på lag. Viktigst er bilkjøringen. Først så har du bilkjøring på et praktisk nivå. Dvs å komme seg fra a til b. Deretter fungerer de daglige bilturene som en måte for å bli kjent med regissørens sjåfør, og å utvikle deres forhold. Yusuke bruker også bilturene til å gjennomgå replikkene i stykket han skal sette opp. (Hans avdøde kone har lest dem inn på kassett til ham). Men viktigst så er bilkjøringen en metafor for livet.

Drive my Car kan godt kalles for Drive my Life.

Bilen som egen karakter

Man kan også si at bilen ikke bare betyr enormt mye for filmens hovedperson, men den er så sentral at den nesten kan kalles en egen karakter.

Teateroppsetningene inni filmen

Et annet område som består av lag på lag, en filmatisk matrjoskasukker så og si, er teateroppsetningene. Her fungerer de som historierer innen historien. Filmen i seg selv fungerer som rammefortelling. Deretter har du de to teateroppsetningene inni filmen/rammefortellingen. Først Beckets Vente på Godot hvor Yusuke spiller. Og deretter Chekhov Onkel Vanja som Yusuke regisserer og også ender opp med å spille i selv.

Altså ikke film inni filmen, men skuespill inni filmen. 

Det er i seg selv veldig spennende når Yusuke skal velge ut skuespillere, og vi får følge med på oppsetningen fra de første prøvene til ferdig forestilling.

Selv om filmen er på hele tre timer så føles den ikke for lang.

Det er helt fortjent at filmen fikk 4 Oscarnominasjoner, deriblant Japans kandidat til beste utenlandske film

Det er ingen tvil om at Murakamis historier egner seg godt for filmatisering. Et annet eksempel er Burning som også ble en stor suksess.

Trailer Drive my Car

Vil du lære mer om antikkens to viktigste verk?

En sommer med Homer gir både klassisk innsikt og moderne perspektiver på de antikke verkene Illiaden og Odysseen.

Boken er det siste bidrag i serien om betydelige forfattere/verk. Serien startet opprinnelig som radiofølgetong på den franske radiokanalen France Inter, men ble etterhvert også utgitt i bokform.

Lettlest og innholdsrik

Den franske forfatteren Sylvain Tesson har skrevet en lettlest og innholdsrik bok om de to verdenskjente verkene. 

Og det beste av alt, du behøver ikke ha noe kjennskap til hverken Illiaden eller Odysseen for å få utbytte av boken.  

Hvorfor bør vi moderne mennesker lese eldgamle verker?

Ett svar er at man bør lese litteraturen fra dens begynnelse av. Og få innsikt i de viktigste verkene - der mye av vår litterære tradisjon springer ut av.

Et annet svar kommer Tesson med « […] intet [har] forandret seg under Zevs’ sol. Og det er dette jeg tror på: menneskets uforandelighet. Det homeriske eposet blekner ikke, for om mennesket har endret handlemønster, har det fortsatt den samme karakteren, det er like usselt eller storslagent, like middelmådig eller brilliant, enten det står på sletten utenfor Troja med hjelm på hodet eller på en bussholdeplass i det 21. århundret.»

Boken egner seg også for de som har litt kjenskap til verkene.  Den har spennende og moderne tanker og innfallsvinkler. Og er et utmerket utgangspunkt for den som vil fordype seg mer i Illiaden, Odysseen eller Homer.

Hjerteskjærende film om prinsesse Diana

Filmen Spencer er ikke en dokumentar, men en likevel en høyst troverdig film om hvordan det kunne ha vært å være Diana.

Kirsten Stewart spiller så fremragende at man etter en stund  nesten glemmer at dette er fiktion og skuespill.

Det nærmer seg jul og Diana er på vei til å tilbringe høytiden på kongefamiliens gods Sandringham. Ekteskapet med Charles skranter og den nært forestående sammenkomsten er mer som tortur å regne enn kos.

Diana - en outsider

Vi kommer bak kulissene sett fra Dianas ståsted. Og det er aldeles ikke glamour å være en outsider i den britiske kongefamilien. Spesielt ikke i en institusjon som ikke har fulgt med tiden, og har froset fast i sine eldgamle ritualer og tradisjoner.

Spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker

Filmen kommer også inn på alvorlige temaer som spiseforstyrelser, selvskading og selvmordstanker. Tunge problemer som ikke blir møtt med spesiell sympati fra de fleste av kongefamilien.

I en scene fra begynnelsen av filmen hvor Diana alene leter etter veien til Sandringham stopper hun på en cafe for å spørre etter veien. En utmerket metafor for hvor alene og fortapt hun må ha følt seg i en institusjon som den britiske kongefamilien.

«Folkets prinsesse»

Samtidig er det også påtakelig hvor mye mer komfortabel Diana føler seg blant vanlige folk enn adelen. Det var nok ikke for ingenting at Diana, med Tony Blairs ord, ble kalt folkets prinsesse.

Trailer Spencer

Spiderman i flere dimensjoner

Den nye Spiderman-filmen No Way Home er veldig solid, og plasserer seg glatt i øvre ende av skalen for Marvel(MCU)-filmer.

Multiverset

Sentralt i filmen står det såkalte multiverse dvs alternative virkeligheter/versjoner av virkeligheten. I forrige Spiderman-film ble det avslørt for hele verden at Peter Parker er Spiderman. Og premiset for den nye filmen er at Peter må finne en måte å forhindre dette på. Her kommer dr. Strange inn i bildet. Å tukle med multiverset er ikke uten kompliksjoner. Som dr. Strange selv sier: «The multiverse is a concept about which we know frighteningly little.»

Hyggelig gjensyn med gamle helter og skurker

Filmen har spektakulære effekter og actionsekvenser. Både Holland og Zendaya spiller sollid. Cumberbatch gjør som alltid en god figur. Og for fans av dr. Strange er det gledelig at han spiller en såpass stor rolle i denne filmen. Det blir også gjensyn med både gamle helter og skurker.

Springbrett for ny dr. Strange-film

Filmen fungerer også som et springbrett til den nye dr. Strange-film som kommer 6. mai. Og etter traileren å bedømme er det all grunn til å glede seg til den.

Får vi flere Sherlock episoder?

Den eneste ulempen med at Cumberbatch gjør så stor success i Hollywood er at for de av oss som er Sherlock Holmes fans, så ser det dårlig ut for nye episoder av Sherlock...

Trailer Spiderman

Trailer Doctor Strange in the Multiverse of Madness